Ny dom fra Høyesterett: Reisetid var arbeidstid – men ikke overtid.

Høyesterett har i en nylig avsagt dom kommet til at reisetid skal regnes som arbeidstid, men den ansatte hadde i saken ikke rett til overtidskompensasjon for reisetiden på bakgrunn av en tolkning av tariffavtalen.

Saken gjaldt en polititjenestemann som hadde reist til og fra ulike oppdrag utenfor sin alminnelige arbeidstid. Den ansatte hadde kjørt til de ulike stedene utstyrt med bl.a våpen og verneutstyr. Spørsmålet var om reisetiden var arbeidstid etter arbeidsmiljøloven kapittel 10 og om tiden skulle kompenseres med reisegodtgjørelse eller som overtid.

EFTA-domstolens tolkningsuttalelse

Arbeidsmiljølovens kapittel 10 om reisetid gjennomfører EUs Arbeidstidsdirektiv til norsk rett. Spørsmål om avlønning og økonomisk kompensasjon omfattes ikke av direktivet.

EFTA-domstolen ga en rådgivende uttalelse i saken om forståelsen av arbeidstidsbegrepet i Arbeidstidsdirektivet, og uttalte at den nødvendige tid som medgår til reise fra det faste arbeidsstedet til nytt arbeidsted for å utføre arbeidsoppgaver, er arbeidstid. Det ble uttalt at det ikke kreves noen vurdering av intensitet av arbeidet som utføres på reisen, og at hyppigheten av slike reiser i utgangspunktet er uvesentlig.

EFTA-domstolen tok utgangspunkt i at begrepene arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende. Det ble tatt utgangspunkt i Tyco-dommen fra EU-domstolen (sak C-266/14), der det fremgår at tre kriterier må være oppfylt for at man er innenfor begrepet «arbeidstid»:

  • Arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter.
  • Arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon.
  • Arbeidstakeren må være i eller på arbeid.

EFTA-domstolen uttalte at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiver. I den konkrete saken vurderte domstolen at reisetid var nødvendig og viste til at arbeidsgiver fritt kunne avlyse, endre og legge til oppdrag. Under reisen kunne ikke den ansatte fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med andre oppgaver og stod derfor til arbeidsgiverens disposisjon. EFTA-domstolen anså reisene som en integrert del av den ansattes arbeid. Det var uvesentlig at slike reiser fant sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

Reisetid var arbeidstid

EFTA-domstolens uttalelser er rådgivende og ikke bindende, men for å sikre den tilsiktede rettsenhet innenfor EØS-området må domstolene likevel normalt følge EFTA-domstolens forståelse av EØS-retten med mindre det foreligger ”særlige grunner”. Høyesteretts flertall kom til at det ikke forelå særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens forståelse, og konkluderte med at den omtvistede reisetiden måtte anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven kapittel 10.

Ikke overtid

Arbeidsmiljøloven § 10-1 opererer med begrepene arbeidstid og arbeidsfri, men den aktuelle tariffavtale i saken opererte med flere kategorier. Partene har ved inngåelse av tariffavtaler nærmest full avtalefrihet, og tolkningen av tariffavtalen stod på egne ben. Etter en konkret vurdering av tariffavtalen kom Høyesteretts flertall til at returreisen fra et oppdrag der den ansatte ble beordret på jobb skulle regnes som overtid, mens reisetiden ved to eskorteoppdrag kun ga rett til reisegodtgjørelse.

Hva betyr dommen?

Dommen gir ikke et generelt svar på om ansatte har krav på lønn og/eller overtidsgodtgjørelse for reisetid utenfor alminnelig arbeidsted og arbeidstid. Dommen gir imidlertid uttrykk for at reisetid mellom oppdrag utenfor alminnelig arbeidstid etter omstendighetene kan utgjøre arbeidstid. Arbeidsmiljøloven oppstiller klare grenser for maksimal daglig og ukentlig arbeidstid, samt rett til tilfredsstillende hvileperioder mellom arbeidsperiodene. Dersom reisetid regnes som arbeidstid vil grensene for maksimal arbeidstid begrense hvor mye ansatte kan reise forbindelse med oppdrag. Arbeidstidsdirektivet regulerer ikke arbeidstakers rett til lønn og kompensasjon, og spørsmålene knyttet til dette ble i saken løst etter en tolkning av den aktuelle tariffavtalen.

Dommen ble avsagt under dissen (4:1).

Dommen kan leses i sin helhet her:

https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2018/avgjorelser-juni-2018/sak-nr-2016-928.pdf