Høyesterett: Ryanair-saken kan behandles av norsk domstol

Etter flere runder i rettsapparatet har ankeutvalget i Høyesterett den 20. juni 2014 enstemmig forkastet Ryanairs siste anke i saken mot Parat / Alessandra Cocca. Saken som flyvertinnen Alessandra Cocca har anlagt mot det irske flyselskapet Ryanair skal således føres for en norsk domstol. Dette til tross for at arbeidsgiveren er et irsk selskap og arbeidstakeren uttrykkelig hadde avtalt med arbeidsgiver at rettstvister skal gå for irske domstoler etter irsk rett.

Bakgrunnen for saken er oppsigelse av kabinansatt Alessandra Cocca.  Cocca er italiensk statsborger. Hun har vært ansatt i det irske selskapet Crewlink Ireland Ltd siden mars 2012. Under hele ansettelsesperioden har hun vært stasjonert ved Moss lufthavn Rygge, med en plikt til å bo maksimalt én times reise fra stasjoneringsstedet. Hun ble så oppsagt i slutten av januar 2013. Oppsigelsen er begrunnet med at hun ikke har bestått prøvetiden, som var fastsatt til ett år.

Cocca reiste sak ved Moss tingrett i mars i fjor, med påstand om usaklig oppsigelse. Ryanair påstod saken avvist med anførsel om at en tvist i et arbeidsforhold i dette tilfellet ikke hører hjemme i Norge, men i Irland, der selskapet er registrert.

Etter tvisteloven § 4-5 fjerde ledd kan en arbeidstaker anlegge søksmål mot en arbeidsgiver “på det sted arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid”. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra Luganokonvensjonen av 2007. Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven § 4-8, og har forrang for motstridende nasjonale regler.

Avgjørelsen om verneting skal bygge på en helhetsvurdering, der de momenter som er trukket frem av EU-domstolen står sentralt. Blant disse momentene er hvor arbeidstakeren skal anses å utføre sine transportoppgaver fra, hvor arbeidstaker mottar instruksjoner, hvor arbeidet er organisert, hvor arbeidsredskapene befinner seg, destinasjonen for transporten og hvor arbeidstaker vender tilbake ved avslutningen av arbeidsoppgaven. Felles for momentene er at de knytter seg til arbeidstakers, ikke arbeidsgivers, situasjon og til praktiske, snarere enn formelle, trekk ved arbeidsforholdet.

Saken har så langt vært til behandling for Moss tingrett, Borgarting lagmannsrett, Høyesterett og deretter tilbake til Borgarting lagmannsrett i mars og nå til ny behandling i Høyesterett, der Ryanairs anke over Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5. mars 2014 ble forkastet.

Moss tingrett kom til at tvisten ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge, og ga Ryanair medhold samt avviste Coccas søksmål.  Cocca anket deretter saken til Borgarting lagmannsrett. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse i august i fjor om at saken skulle fremmes for norsk rett. Ryanair anket kjennelsen til Høyesteretts ankeutvalg som opphevet lagmannsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil. Saken ble dermed sendt tilbake til Borgarting lagmannsrett som avsa kjennelse i mars 2014 med samme resultat: saken kunne fremmes for norske domstoler.

Et av momentene som lagmannsretten i mars d.å. la betydelig vekt på var mønstringsstedet Rygge flyplass, og Coccas plikt i arbeidsavtalen til å bosette seg i nærheten av flyplassen. På grunn av denne plikten mente lagmannsretten at Rygge ikke bare var et mønstringssted. Rygge og området rundt ble hennes naturlige sosiale tilknytningspunkt både i forbindelse med arbeid og på fritiden. Denne faktiske tilknytningen måtte tillegges betydelig vekt etter lagmannsrettens mening.

Når det gjelder utøvelsen av arbeidet la lagmannsretten til grunn at det alt vesentlige av det arbeidet Cocca utførte, fant sted under flyvning eller var nært knyttet til den forestående flyvning. Lagmannsretten konkluderte likevel med at Coccas oppgaver på bakken ikke var så begrensede, slik at Rygge Lufthavn måtte anses som hennes arbeidssted (stedet hvor hun utførte sitt arbeid fra).

Ryanair har hele tiden hevdet at det bør legges vesentlig vekt på at partene har avtalt at irsk rett gjelder for arbeidsforholdet, at Cocca var medlem i irsk folketrygd, hadde irsk forsikring, at lønnen gikk inn på konto i irsk bank, at hun har betalt skatt til Irland, og at Ryanair ikke hadde eller har filialer eller lignende i Norge eller andre land, slik at all tilrettelegging av arbeidet, herunder instruksjoner og organisering, skjer fra Irland.

Lagmannsretten mente at det i stor utstrekning dreide seg om mer formelle forhold der arbeidstakeren antagelig i liten grad kan påvirke valg av løsning, slik at det ikke kunne føre til at riktig verneting skulle være en domstol i Irland.

Avgjørelsen som ble avsagt av Borgarting lagmannsrett i mars 2014 er nå stadfestet etter at ankeutvalget i Høyesterett forkastet Ryanairs anke fredag. Saken vil nå komme til behandling ved Moss tingrett, hvor det vil bli tatt stilling til hvilket lands rett som skal anvendes.

Det blir spennende å se utfallet av denne saken. Blir saken behandlet i Norge etter norsk arbeidsrett vil resultatet uten tvil ha stor konsekvens for Luftfarten både i Norge og Europa. Også for alle andre arbeidsgivere med internasjonale arbeidsforhold, viser Ryanair-saken at muligheten til å avtale seg bort fra stillingsvernsreglene i norsk rett er ytterst begrensede.