Aldersgrenser i arbeidslivet – ny dynamikk?

En rekke mennesker representerer også i godt moden alder en ressurs – de har nemlig noe som i arbeidslivet generelt er uvurderlig: Erfaring!

Arbeidsminister Robert Eriksson har varslet en full gjennomgang av særaldersgrenser i arbeidslivet. Han har også varslet om oppmyking av adgangen til å arbeide utover oppnådd pensjonsalder – enten denne nå er 67 eller hele 70 år. Dette tyder på en ny dynamikk på området – både juridisk og politisk.

Tidligere har vi hatt ytre press mot særskilte aldersgrenser i arbeidslivet fra EU – i form av et ikke-diskriminerings-direktiv. Dette ble implementert i norsk rett i 2004 og fra 1.1. 2006 også gjort som en del av endringen og omredigeringen av arbeidsmiljøloven. I henhold til disse regler er diskriminering med grunnlag i alder som utgangspunkt forbudt. Skal det i det enkelte tilfelle godtas, må det henge sammen med viktige og relevante hensyn. Et slikt hensyn kan være spesielle behov for sikkerhet i et bestemt yrke – f.eks. gjelder det flyvere.

Arbeidsmiljøloven

Den rettslige rammen – er arbeidsmiljølovens kapittel 13. Det er altså et helt kapittel i arbeidsmiljøloven som nå regulerer diskrimineringsspørsmål. I hovedbestemmelsen, § 13-1, heter det at diskriminering bl.a. på grunn av alder er forbudt. Unntaksbestemmelsen er § 13-3. Her heter det at forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, ikke anses som diskriminering.

I en rekke yrker kan det dreie seg om slike krav enten det er sikkerhet for jobbutførelsen, omgivelsene eller den enkelte arbeidstager det er tale om. Denne vurderingen må imidlertid være temmelig begrunnet og konkret for at man skal være trygg på at det holder med en domstolsprøving.

Aktuelle eksempler

Videre har det vært et visst indre press fra enkelte arbeidstagere som har ønsket å arbeide utover en særskilt fastsatt pensjonsalder. En høyprofilert journalist i NRK, Steinar Mediaas, sto for kort tid siden frem og varslet at han ønsket å arbeide til han fylte 70 år, men var nektet det av sin arbeidsgiver. NRK ønsket at Mediaas fratrer etter fylte 67 år. Når man da samtidig vet at NRK i atskillig utstrekning har hatt programmedarbeidere som har arbeidet helt til 70 – Arne Scheie f.eks. går nå snart av på 70 års grense – antar vi at NRK har en betydelig juridisk utfordring i at behandlingen av Mediaas fremstår som noe tilfeldig.

Høyesterett

De siste 4 år har 3 slike saker endt i Høyesterett. I 2010 kom Høyesterett under dissens (4-1) til at en særaldersgrense på 62 for en sjømann var akseptabel. Begrunnelsen var sikkerhet og krav til helse/førlighet hos sjømannen. Samtidig er avgjørelsen i fjor sommer skarpt  kritisert av Ministerrådet i Den europeiske sosialpakt, som finner avgjørelsen diskriminerende på uholdbart grunnlag. Det er neppe gitt at dommen ville vært den samme i dag. Høyesterett behandlet senere i 2010 en internt fastsatt aldersgrense for en kontoransatt i Gjensidige forsikring, her ble aldersgrensen på 67 godtatt. Godkjennelsen skjedde imidlertid ikke uten forutsetninger. Forutsetningen var at aldersgrensen var praktisert konsekvent, og videre at grensen var bekjentgjort på forhånd. Det forelå dessuten opparbeiding av fulle pensjonsrettigheter.

Mangler en av disse forutsetninger, er det fullt tenkbart at en domstol vil sette til side også en internt fastsatt aldersgrense på 67.

 I 2012 kom Høyesterett til at 10 seniorhelikopterpiloter som ble nektet å fly etter fylte 60, var utsatt for ulovlig diskriminering siden sertifiseringsgrensen på europeisk nivå var flyttet opp til 65. På dette juridiske bakteppet er det nå tydelig at det er rom for ytterligere utvikling.

Hvilke yrker har særaldersgrenser og hvorfor?

Den laveste pensjoneringsalder som er forankret i lovgiving er for visse grupper personell knyttet til Den Norske Opera. For ballettdansere er den 41 år (Operapensjonsloven § 3).For  sangsolister er den 52 og for korsangere i Operaen 56 år. Dette har åpenbart forankring i fysiske forutsetninger yrket krever – både ankelledd og stemmebånd har vel gjort sitt. Det kan vel også være at det fra arbeidsgiverhold er ønskelig med lavere pensjoneringsgrense, fordi man har behov for en kunstnerisk fornyelse med jevne mellomrom For disse gruppene/ personale kan vel også et større sykefravær som kan komme med økende alder være et mer uhåndterlig problem. Det er jo grense for hvor mange sykeforfall blant de opptredende artister en operaforestilling tåler.

Videre er det 3 store grupper offentlige ansatte som har en pensjonsalder på 60 år, men med adgang til å gå av allerede fra 57, hvis alder og tjenestetid sammenlagt er 85 år. Dette gjelder Forsvaret (dvs. militært befal), branntjenestemenn og politiet. Som en kuriositet: For fenriker og kvartermestere ligger faktisk en særdefinert pensjonsalder på 52. Fortidig kunne man antagelig se denne gruppen for seg i en svært fysisk aktiv jobb med utearbeid i terrenget, bokstavelig talt. Vi antar at  dette er noe foreldet problemstilling i dag. En rekke politifolk befinner seg også i kontorstillinger, hvor de driver tankearbeid ved et skrivebord og med en pc som arbeidsredskap. Det må være åpenbart at rent helsemessige betraktninger er fjernt fra å treffe denne gruppen i dag.

Flyvere har inntil Høyesterettsdommen fra 2012 hatt en generell pensjonsalder på 60, men med en viss adgang til å fly også videre etter fylte 60, hvis man var den eneste over 60 i en flerpilot-besetning. Man har også hatt en del grupper i Kystverket og helsevesenet som har hatt særaldersgrenser lavere enn 67 år. For sjømenn har den som sagt vært 62 år. Vi tillater oss å reise spørsmålet om dette rettslig sett ville holde i dag i en diskrimineringskontekst. Særlig fordi innslaget av tekniske hjelpemidler og datateknikk har gjort arbeid som tidligere kunne være fysisk slitsomt atskillig enklere å håndtere. Krav til sikkerhet kan også ivaretas ved halvårlig eller årlig helseklarering.

Motstand mot oppmyking av aldersgrenser.

Vi har tidligere i denne artikkelen påpekt motstand fra arbeidstagerhold – ut fra et slags synspunkt om at en lav pensjonsalder er en opparbeidet rettighet. Som reaksjon på statsråd Erikssons utspill så vi også skepsis fra NHO, i hvert fall med hensyn til å myke opp aldersgrensen på 70 år. Det man fra tradisjonelt arbeidsgiverhold tenker på, er at en del arbeidstagere blir mindre produktive og kan også oppleves som å ha stivnet i arbeidsmønsteret og kreativitet i den alderen. Man er selvfølgelig også generelt skeptisk til å gi grupper større vern som ikke har hatt det før, fordi dette kan oppleves som en belastning for arbeidsgivere og virksomheter. Samtidig kan det reelt sett undergrave gruppens totale rettsstilling, fordi det da kan bli atskillig mindre attraktivt å ansette tilårskomne arbeidstagere. Vi synes likevel at denne skepsisen bør underkastes en kritisk og fornyet gjennomgang i dag.

Behov for eldre

Slik arbeidsmarkedet i Norge har utviklet seg – med tilnærmet full sysselsetting og i full-stendig utakt med resten av Europa – er det en nokså praktisk problemstilling at man vil nyttiggjøre seg arbeidstagere lengre enn før. På en god del områder i samfunnet arbeids-givere benytte arbeidskraften mer eller lengre, også ut over det man tidligere betraktet som normal pensjoneringsalder. Typisk er det at når denne regjering ble dannet, fikk man også en statssekretær i Helsedepartementet som er mer enn tilårskommen. Vedkommende er snart 78 år, nemlig Astrid Nøklebye Heiberg. Hun hadde faktisk mistet lisensen til å praktisere som psykiater. Det gjør man nemlig når man fyller 75 år. Lattermildt forkynte hun nylig i et intervju at hun istedenfor å fungere som psykiater nå hadde begynt å praktisere som coach. Der er det nemlig ingen aldersrestriksjoner og heller ikke for en ny statssekretærkarriere.

Veien videre

Det er en spennende utvikling når arbeidsminister Robert Eriksson går såpass åpenhjertig løs på et kontroversielt spørsmål som også kan uroe større arbeidstagergrupper. Samtidig bør fag-bevegelsen ikke låse seg inn i sitt “elfenbenstårn” og fastslå at det er i alle arbeidstageres interesse at man har en lavest mulig pensjonsalder i det aktuelle yrket. En rekke mennesker representerer også i godt moden alder en ressurs – de har nemlig noe som i arbeidslivet generelt er uvurderlig: erfaring!

Og erfaring var faktisk noe allerede antikkens Hellas verdsatte. I følge Aristoteles (verket Staten) var idealsamfunnet organisert slik at det var de eldste – og antatt klokeste – som der styrte samfunnene.

Arbeidsgivere bør se verdien i en bredt sammensatt arbeidsstokk, hvor eldre personer inkluderes og verdsettes.