Innleide arbeidstakere fra produksjonsbedrifter kan ha rett til fast ansettelse hos innleier

Høyesterett har i nylig avsagt dom trukket opp grensene for når innleide arbeidstakere fra produksjonsbedrifter har krav på fast ansettelse hos innleier. Dommen er en påminnelse om at også arbeidsgivere som leier inn fra produksjonsbedrifter kan bli møtt med krav om fast ansettelse fra den innleide.

Høyesterett avsa den 20. desember 2013 en dom som på mange måter avklarer i hvilke tilfeller innleide arbeidstakere har rett til fast ansettelse i innleieselskapet. Utgangspunktet er at arbeidstakere som leies ut fra produksjonsbedrifter ikke kan gjøre krav på fast ansettelse hos innleier, og de er heller ikke beskyttet av likebehandlingsreglene etter vikarbyråreglene.

I denne saken kom Høyesterett likevel til at arbeidstakeren, etter fire års ansettelse, hadde krav på fast ansettelse i innleieselskapet, Statoil. Dette selv om vedkommende ikke var utleid fra et vikarbyrå eller annet bemanningsforetak. Hvilken betydning får denne avgjørelsen for arbeidsgivere som enten leier ut, eller inn, arbeidskraft?

Saken gjaldt en arbeidstaker, A, som i 2006 ble ansatt i selskapet YIT som IT-tekniker, for å bli leid ut til Statoil. Opprettelsen av stillingen og selve ansettelsen var initiert av Statoil som hadde et særlig behov for As spisskompetanse og tjenester. Fra første dags ansettelse ble derfor A utleid til Statoil, hvor han hele perioden arbeidet heltid. Selv om A formelt var ansatt i YIT, arbeidet han ikke på noe tidspunkt internt i dette selskapet.

Etter fire års sammenhengende ansettelse fremmet tillitsvalgte i Statoil krav om fast ansettelse av A i Statoil. Etter lovteksten i arbeidsmiljøloven § 14-12, jf. § 14-9, tilkommer denne rettigheten kun innleide arbeidstakere som har vært utleid fra virksomheter som har til formål å drive utleie, typisk vikarbyråer eller andre bemanningsforetak. Arbeidstakere som leies ut fra virksomheter som ikke har dette til formål, vanlige produksjonsbedrifter, har derimot ingen slik rett til fast ansettelse etter fire år, jf. § 14-13.

Statoil, altså innleieselskapet, hevdet på sin side at A ikke kunne kreve fast ansettelse. Selskapet viste til at YIT ikke var noe bemanningsforetak og at utleie fra dette selskapet bare skjedde sporadisk. Forholdet måtte derfor, i følge Statoil, bedømmes etter arbeidsmiljøloven § 14-13.

Hovedspørsmålet for Høyesterett var dermed om det var arbeidsmiljøloven § 14-12 (innleie fra bemanningsforetak) eller § 14-13 (innleie fra andre virksomheter) som kom til anvendelse. Bare dersom Høyesterett kom til at innleieforholdet var omfattet av § 14-12, ville A ha rett til fast ansettelse i Statoil.

I og med at YIT var en produksjonsbedrift, og ikke noe bemanningsforetak som sådan, vurderte Høyesterett først sakens faktum opp mot arbeidsmiljøloven § 14-13. Denne bestemmelsen oppstiller for det første krav om at den utleide arbeidstakeren er fast ansatt hos utleier. Videre stilles det krav til at utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50 prosent av de fast ansatte hos utleier. Etter Høyesteretts vurdering var det på det rene at begge disse vilkår var oppfylt. Det siste vilkåret for at en virksomhet ikke skal anses å ha til formål å drive utleie er at utleien skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse. Hvorvidt dette vilkåret var oppfylt fant Høyesterett ikke grunn til å gå nærmere inn på.

Høyesterett presiserte derimot at ovennevnte vilkår er minimumskrav og at bestemmelsen således ikke er uttømmende. En skjønnsmessig helhetsvurdering kan dermed resultere i at en virksomhet likevel skal anses å ha utleie til formål, med den følge at innleid arbeidstaker får rett til fast ansettelse i innleieselskapet etter fire år, selv om ovennevnte vilkår er oppfylt. De underliggende reelle forhold vil være avgjørende for dette spørsmålet, ikke hva utleier selv oppgir.

Høyesterett karakteriserte forholdene i denne saken som ”svært spesielle”. Som regel er utleie fra produksjonsbedrifter begrunnet i for eksempel svingninger i markedet som medfører at virksomheten tilbyr arbeidstaker sysselsetting hos en annen arbeidsgiver som et alternativ til permittering eller oppsigelse. I denne saken var det aldri snakk om at A var overflødig i eget selskap. Ansettelsen av ham var initiert av Statoil og A skilte seg fra øvrige ansatte i YIT ved at hans tjenester var spesialtilpassede Statoils særskilte behov. YIT leverte ikke tilsvarende tjenester til andre oppdragsytere og kunne derfor ikke tilby A noen tilsvarende stilling eller passende arbeidsoppgaver internt i selskapet.

Høyesterett mente derfor at leieforholdet lå såpass fjernt fra hva som er hovedformålet med arbeidsmiljøloven § 14-13, og utleien hadde dermed ikke hjemmel i denne bestemmelsen. Det hadde heller ikke avgjørende betydning at Statoil opprinnelig leide inn i A i den tro at han var dekket av den eksisterende entreprisekontrakten mellom YIT og Statoil. Høyesterett uttalte til dette: ”Men når innleier i en situasjon som denne tar feil, må bedriften selv bære konsekvensene av det.”

Høyesterett konkluderte dermed med at utleieforholdet var omfattet av arbeidsmiljøloven § 14-12 og A hadde derfor krav på fast ansettelse i Statoil.

Selv om Høyesterett uttalte at forholdene i denne saken var spesielle, er det ikke uvanlig med denne type kontrakter. For arbeidsgivere som enten leier ut, eller inn, arbeidskraft, er det derfor viktig å være oppmerksomme på at også arbeidstakere som leies ut fra ”vanlige produksjonsbedrifter”, kan få rett til fast ansettelse i innleieselskapet etter fire års sammenhengende ansettelse. Det er innleieselskapet som bærer risikoen for at utleieselskapet oppfyller kravene til å være en produksjonsbedrift og domstolene vil se forbi eventuelle forsøk på omgåelse av reglene.

Som arbeidsgiver som leier inn arbeidskraft må en derfor være klar over de underliggende forhold i utleieselskapet. Selv om utleievirksomhetens hovedformål er et annet enn å drive utleie, kan en skjønnsmessig vurdering av utleien resultere i at virksomheten likevel ikke oppfyller det generelle kriterium om at den ikke skal ha til formål å drive utleie. I så tilfelle vil den innleide arbeidstakeren ha rett til fast ansettelse i innleieselskapet etter fire års sammenhengende ansettelse.

Dommen er tilgjengelig på lovdata.no.